Skriverier midt i oppvasken - et nyttårsbrev

Mitt andre brev til deg 💌

Nå sitter jeg her i sofaen med et teppe rundt meg. Bena er krøllet opp under meg, oppvaskmaskinen durer i bakgrunnen og ute er det isende kaldt. Og kaldere skal det bli - faktisk dobbelt så kaldt. Oppvasken er ikke helt ferdig. Jeg rakk ikke å rydde opp det siste etter middagen, fordi jeg måtte løpe til sofaen for å skrive ned tankene før de forsvant. Oppvask kan være fint til sånt - som en nøkkel som låser opp tankene og får dem til å flyte. Tankene fløt såpass at jeg måtte løpe av gårde og fange dem før de forsvant.

Her i leiligheten står de utpakkede julegavene nærmest på utstilling foran stuebordet og hybelkaninene har flyttet inn under kjøkkenbordet. Jeg hadde tenkt å gjøre en full leilighets-vask mens Thomas var på jobb i går, men i stedet gikk jeg og la meg igjen og sov 2,5 timer ekstra. Det går visst an å være trøtt, selv om året er nytt, og ønsket om å være super-Maria, er litt ekstra sterkt. Jeg så for meg at januar-brevet skulle være fylt av inspirasjon og lister med motiverende nyttårsforsett, men jeg har en følelse av at dette brevet vil se litt annerledes ut.

Da jeg stod og vasket opp, tenkte jeg på sårbarhet og viktigheten av å anerkjenne sårbarheten som ligger i oss som mennesker. Jeg tror at alle mennesker er bærere av sin egen sårbarhet, men at vi bærer den på ulike måter. Jeg tror at vi kommer i kontakt med en sårbarhet dypt i oss, når vi anerkjenner viktigheten av noe, og våger å kjenne på den viktigheten. Den følelsen av risiko - at vi tar noe på alvor, krever at vi tar oss selv på alvor. At vi stoler på at vi er gode nok til å forvalte dette viktige. At vi gjør det selv når det ligger en risiko for og mislykkes der. Det krever mot. Og i det øyeblikket vi våger å være modige, er vi også sårbare. Det er lett å avfeie at vi er viktige, lett å unnskylde oss selv, lett å flykte, lett å legge lokk på det. Det er ikke like lett å sitte der i sofaen, helt alene, lukke øynene, og hviske til seg selv at “jeg er viktig”.

Jeg tror at å anerkjenne egen viktighet, handler om å ta seg selv og alt det som foregår på innsiden på alvor. Å ta relasjonene sine på alvor. Å ta livet på alvor. Å ta vår plass i verden på alvor. Jeg tror at når vi gjør det, skjer det noe i oss. Og det kan kjennes sårt fordi det krever noe av oss. Hvis vi anerkjenner egen viktighet - på ordentlig, krever det også at vi gjør noe. Det krever at vi tar valg som gjør oss godt. At vi velger å ta vare på oss selv.

Det er litt ekstra fokus på dette nå rett over nyttår - å sette noen mål og ta noen gode valg for oss selv. Det er litt lettere å tro på disse gode valgene når klokka tikker 00.00 1. januar og tusenvis tenker at I ÅR SKJER DET helt på likt. Det er vanskeligere kl. 21.36 onsdag 3. januar. I de små rommene. Alene. Det er vanskeligere når det ikke handler om å følge mengden, men om å ta seg selv på alvor. Når valgene kommer fra at en våger å tro på at en er viktig. Sånn helt på ordentlig. Det er ikke like lett. Men det er såååå viktig. Ikke egoistisk. Jeg tror faktisk det er noe av det snilleste og godeste man kan gjøre mot de rundt seg.

Jeg mener at du som leser dette er skikkelig viktig. Jeg håper at du ser den viktigheten i deg selv. At dette kanskje minner deg på at å ta gode valg for deg selv, ikke handler om å bli super-Maria eller super-*sett inn eget navn*. At det ikke handler om å sprinte rundt i verden for å få til “alt” (hender jeg er skyldig her, men jeg jobber med saken!!!). At det ikke er ment for å skape ekstra press fra enda en tulling som tror at målet er “perfeksjon”. Det handler om det motsatte. Det handler om å anerkjenne egen sårbarhet som menneske. Å ta den sårbarheten på alvor. Å la deg selv kjenne med hele kroppen at du er viktig. Det handler om å anerkjenne at denne viktigheten krever noe av deg - nettopp fordi du er nødt til å ta deg selv på alvor. Da handler disse gode valgene om noe dypere. Da må de valgene være forankret i noe annet enn det som ikke egentlig er så viktig. Da må valgene vare. Og for at de skal kunne vare, må de være bærekraftige for deg og ditt liv.

Hva er verdifullt på sikt?
Hva trenger du for å kunne ta ordentlig vare på deg selv?
På de rundt deg?
På den plassen du har fått her på jorden?
Hvilke gode valg kan du ta fremover, nettopp fordi du er viktig og fordi du tar denne viktigheten på alvor?

Aiaiai! Nå landet jeg plutselig midt oppi nyttårsforsett-inspo-dammen, likevel!!! Huff. Ingen vei tilbake nå. Kanskje disse ordene kan være starten på noen tanker, valg og handlinger, som kan være med oss - ikke bare ut januar, men mens vi vasker opp - også i februar? Jeg skal gjøre mitt beste for å ta meg selv på alvor i 2024, og våge å kjenne på at jeg også er viktig. At det jeg bryr meg om betyr noe. At min stemme har verdi. Da krever det noe av meg. Det krever mot. Og nettopp derfor sitter jeg her og skriver til seg - selv om jeg kjenner at det stikker i brystet - for shit pommes frittes - det er sårbart.

Jeg ønsker deg på andre siden et nydelig nytt år og er så takknemlig for at du har lest mitt andre brev i denne samlingen!

Takk for deg ❤️