Et brev skrevet tirsdag 9. januar 2024 - i et desperat forsøk på å unngå stillheten.
Å lengte etter stillhet, men samtidig være livredd for den. Det er det jeg kjenner på mens jeg sitter her - på min første frilansdag i min nye tilværelse. Jeg kjenner på at jeg har frigjort tid for å ta kunstner-Maria på alvor, samtidig som jeg nå desperat prøver å fylle opp kalenderen med andre ting. Og det mens jeg sitter her halvsnufs, og kanskje egentlig bare skal slappe av. Jeg har noen ting på lista mi over ting jeg bør få gjort, og som jeg har utsatt. Samtidig er jeg nesten redd for å gjøre akkurat de tingene - for hva skjer hvis jeg plutselig går tom? Da mååå jeg jo faktisk ta stilling til det jeg egentlig vil. Når lista er halvfull, og hjernen min jobber på spreng for å finne nye ting å fylle tiden med, blir det ikke rom for stillhet. Og jeg vet at jeg trenger stillhet. Stillhet gir rom for kreativitet. Hvis jeg gir etter for behovet for kalender-fylling, blir jeg plutselig sittende her igjen - men da kanskje utslitt. Kanskje overarbeidet og kanskje desperat etter stillhet igjen (som vanlig). Nå som jeg har gitt rom for stillheten, prøver jeg å se det jeg faktisk har. Jeg har luksusen av å kunne slappe av mens jeg er litt forkjøla. Til å krysse av de små tingene på gjøremålslista, som jeg har lengtet etter å få unna. Til å få oversikt, hvile og få overskudd til noe nytt. Men hvorfor er det så vanskelig å omfavne denne stillheten?
Denne uka skulle jeg egentlig vært på studiesamling - hvis jeg hadde fortsatt på studiet. Men de av dere som leste mitt første brev vet at jeg valgte å slutte. En utrolig deilig følelse, men også veldig skummelt. Jeg er så vant til å gjøre så VELDIG mye forskjellig på én gang. Og jeg tror jeg nesten har bygget opp en slags identitet rundt det. Jeg elsker følelsen det gir meg når jeg mestrer det. Selv om det har ført til en del utslitthet - og det er nettopp derfor jeg ikke vil leve så travelt lenger, kjenner jeg på at jeg har gjort det så mye, at jeg nesten ikke vet hvordan man ikke gjør det. Med en gang det blir litt stille, kaster jeg masse baller opp i lufta, og vipps - før jeg vet ordet av det - kommer det flere nye baller flyvende fra alle kanter.
Men så vet jeg at akkurat nå er det stillheten jeg trenger. Hvis jeg virkelig vil gi rom for det kreative, kan jeg ikke være overstimulert konstant. Stole på at jeg ikke mister egenskapene jeg har tilegnet meg ved å gjøre mye forskjellig - og at jeg ikke MÅ gjør alt, bare for å bevis at jeg kan. Stole på at det ikke er farlig å gi litt tid til å finne ut hvordan jeg egentlig vil forvalte det jeg kan, er interessert i og tror på. Vite at jeg kan bruke litt tid, at jeg ikke trenger å sprinte rundt konstant. Å ikke sprinte er ukjent - med mindre jeg er syk - da er det plutselig mer greit! Men å spasere rolig rundt i livet når jeg er frisk som en fisk, det er jeg ikke så vant med. Jeg tror det er på tide at jeg tester det ut.
Jeg kjenner på to sterke behov. Det ene er å fylle tiden med ALT og gi etter til alle idéene jeg har. Det andre er å kollapse inn i tiden, og sove hvert ledige sekund. Jeg tror jeg skal prøve en mellomting. Jeg tror det er mest bærekraftig, selv om det også er det som vil kreve mest av meg. Å finne en balanse. Gi rom til å ta det med ro, og samtidig gi rom for å følge interessene mine, men også tenke over hvor de kommer fra og hva jeg ønsker med dem. Å både handle og hvile om hverandre. Ikke bare én av delene, eller annenhver uke med det ene, før jeg kollapser inn i det andre den andre uka.
Dette får være et mål for den nye hverdagen. Å skape rom for en mellomting. For at jeg ikke bare skal snuble inn i gamle baner, trenger jeg stillheten. Jeg vet det så inderlig godt. Så selv om den er litt ukjent og ganske så skummel, skal jeg stå i det. Ta den i mot, og vite at stillheten tross alt er en gave, som ved at jeg våger å ta den i mot, kan tilføre livet noe nytt og spennende som jeg enda ikke vet hva er.
Så fint skrevet❤️