Fra januar til februar

Mitt fjerde brev til deg 💌

Etter ukesvis med januar, var vi PLUTSELIG godt i gang med februar!

Jeg må innrømme at januar føltes som en evighet. En kald(!!), mørk, trøtt og tenkende evighet. Jeg har jobbet mot behovet for for å flykte fra stillheten. Jeg har møtt opp på trening, spist godt og insistert på litt tidligere leggetid. Anerkjent egen sårbarhet ved å forstå at disse aspektene ved livet er VIKTIG for meg. At jeg bare er et menneske, men at også jeg fortjener å bli ivaretatt. Jeg har forsøkt å ta meg selv på alvor helt på ekte.

Lite visste jeg at dette ville gi rom for tanker og følelser jeg ikke visste at jeg hadde. Slik føltes januar som 31 dager med PMS på den ene siden, selv om det også har vært flere nydelige og roligere øyeblikk på den andre. Og på et eller annet merkelig vis var alt dette, akkurat det jeg trengte.

Nå som jeg er godt inne i februar, kjenner jeg på en helt annen ro. Det er som om jeg gjennom å akseptere januars indre kaos, har landet litt. Det kjennes godt. Vannet har stilnet. Januar minnet meg på viktigheten av å våge og gi slipp. Den lærte meg at å gi slipp kan være helt nødvendig for å gjøre det motsatte: å slippe til. Slippe til lyset, godheten og gleden. Gi slipp på kontrollen, for å kunne slippe til friheten. Det kjennes godt. Slippe til alt det gode som bare kan oppleves i stillheten - ikke ved å skyve den vekk. Ved å slippe til stillheten, har jeg tatt hele meg mer på alvor. Det har ført til noen utrolig fine samtaler med menneskene rundt meg, og det har gjort det umulig for meg å fornekte egen sårbarhet. Jeg har blitt oppmerksom på små øyeblikk, som jeg ellers ikke hadde lagt merke til. Sakte men sikkert er jeg litt mer av meg. Jeg sitter litt mer akkurat her i min tid. Jeg flykter ikke til nærmeste hastverk, men jeg begynner å forstå at det er her jeg skal være. Og at jeg som er her, er bra nok.

Februar. Jeg liker februar. Ingen forventer noe av februar. Derfor er det kanskje enda enklere å akseptere den som den er. Enklere å ikke bli fortapt i et oppfunnet glansbilde av hvordan det nye året med januar i front “burde” være. Å sette pris på, og å se det gode i det som faktisk er, heller enn å bli skuffet over at bilde oppi hodet ikke stemmer med virkeligheten.

1. februar var helt nydelig. Sola skinte etter det som hadde føltes som en evighet. Sola var så sterk at da jeg skulle ta bilde av den, så jeg ikke hva jeg tok bilde av. Likevel ble det SÅ fint. Tenk det - selv uten kontroll! Den perfekt starten på februar: lys, tur, og et glimt av VÅR. Jeg lengter etter våren. Likevel vil jeg utfordre meg selv litt i februar; til å være her og nå. Jeg vil prøve å legge merke til at lyset varer littegranne lenger for hver eneste dag som går, heller enn å være misfornøyd med at dagene ikke er “lange nok” enda. Visste du at når søndag kommer, er sola oppe 31 minutter lenger enn den var på mandag? Kanskje det hadde vært litt fint å legge merke til? Samtidig vet vi at det er masse kalde, våte og sure dager i vente også. Men kanskje - bare kanskje, det ikke er så farlig det heller? Kanskje de dagene også er en mulighet til å se de dagene som de faktisk er. Å akseptere dagene som de er, også når gradestokken viser -10 grader (IGJEN), snøen daler ned, det plutselig begynner å regne, hele byen blir en skøytebane (IGJEN), vi holder på å klikke og det virker som om det ingen ende tar.

Kanskje de dagene også har noe godt å by på? Kanskje de også trenger å bli møtt med godhet? Å slippe til dagen. Livet. Å slippe til de følelsene som trengs for å stå i det. Å slippe til stillheten. Å gi slipp på kontrollen. Vi kan ikke kontrollere været. Vi kan ikke alltid kontrollere livet heller. Men vi kan akseptere det som det er, være gode mot oss selv og hverandre, og vite at akkurat nå, så blir dagene litt lysere for hver dag som går. Og det gjør meg glad.

Fortsatt god februar til alle nydelige mennesker der ute!

Klem fra M

“Et bilde i blinde” fra 1. februar 2024.