Fantastisk

Mitt femte brev til deg 💌

I dag sitter jeg på Deichman Bjørvika. Ute skinner sola og det er helt nydelig. Det er ikke is på bakken lenger, og det kan nesten se ut som det er varmt ute. At det ER varmt, blir nok en overdrivelse, men at det er godt at det er lyst ute, er en enorm underdrivelse. Det er fantastisk.

Fantastisk er et ord min bestefar Trond har brukt så mye opp gjennom årene at han i en periode mente at det hadde mistet sin verdi og kunne sammenlignes med “helt ok”. Jeg husker at han sa at det var et ord han skulle vurdere å slutte med, fordi det kanskje kunne bli litt for mye av det gode. Heldigvis har det ikke skjedd enda. Bestefar Trond sparer ikke på de store ordene. Middagen vi spiser er alltid den beste han har smakt. Utsikten er fremragende, kaken fabelaktig og kaffen er fantastisk. Når nesten alt er fantastisk, er det kanskje ingenting som egentlig er det? Eller? Jeg mener ikke det. Jeg liker fantastisk. Det ligger noe storartet over det. At noe helt hverdagslig blir beskrevet som fantastisk, fanger opp det storartede ved det helt vanlige. Det liker jeg. Det kan godt hende at jeg bruker fantastisk litt mer enn gjennomsnittet, og det tror jeg i såfall må være bestefar sin fortjeneste.

I en verden der mye er forferdelig, lurer jeg på om det kan være nyttig og gi litt mer oppmerksomhet til det fantastiske. Sola som for første gang lyste inn på soverommet da jeg våknet etter en blund her om dagen. Lyset som glitrer i fjorden utenfor biblioteket. Turen med mamma og pappa til Mommo og bestefar Einar på Vestlandet forrige helg. Ekte samtaler og verdifulle stunder. Det er fantastisk.

For meg ligger det noe forunderlig over dette ordet. De gangene jeg evner å se det fantastiske i det tilsynelatende vanlige, kjenner jeg også på takknemlighet. Det er vanskeligere å ta noe for gitt, når jeg akkurat har beskrevet det som fantastisk.

Men hva betyr det egentlig at noe er fantastisk? Kanskje det handler om å ta inn magien i de små øyeblikkene som kan oppstå, heller enn hva disse små øyeblikkene tilsynelatende er alene? At ordet hinter til opplevelsen av noe, heller enn til det som er “noe”?

Akkurat i det jeg sitter her nå, skinner sola gjennom en sprekk i vinduet og over på meg. Jeg må tisse litt, vannflasken er nesten tom, og pcen er i ferd med å gå tom for strøm. Jeg er stiv i nakken, men relativt uthvilt. Når jeg kjenner lyset av sola treffe armene mine, kjenne jeg på en stor glede - inntil jeg akkurat nå begynte å kjenne ekstra godt etter og virkelig MÅ tisse.

Jeg tror at det fantastiske dukker opp i små øyeblikk, og at å kunne ta inn noe på en måte som gjør at vi ser det fantastiske i det, krever et snev av stillhet.

Og så har vi det fantastiskes bakside - når noen på død og liv skal rope ut at livet er fantastisk, men alt ved ropingen tyder på det motsatte. Da er det jo for så vidt lett at ordet mister sin troverdighet. Kanskje vi blir nødt til å ta tilbake ordets troverdighet ved å faktisk anerkjenne det som slett ikke er fantastisk, og ved å stå i det også? Jeg tror det er viktig å unngå og bruke ordet som en malekost, eller som et desperat forsøk på å innfri en forventning over hvordan noe “burde” være. Jeg tror det er uheldig å bruke ordet for å dekke over det som er vanskelig, men at det kan ha en veldig verdi når vi heller bruker det for å rette oppmerksomheten mot de små øyeblikkene og glimtene av storartethet, som tross alt kan dukke opp i det tilsynelatende hverdagslige.

Akkurat nå som jeg sitter her, med solglimt i ansiktet, kjenner jeg på at livet er ganske så fantastiske. Glede i hjertet. At jeg holder på å tisse på meg, er derimot ikke like fantastisk. Og her tror jeg vi er inne på noe ved livets kompleksitet. Kanskje livet kan være begge deler på en gang, om hverandre?

Nå er vi godt inne i mars. Dagene blir enda lysere, og fuglene begynner å kvitre. Jeg kjenner på at jeg rett som det er får lyst til å fylle opp kalenderen med alt mulig. Våren gir ny energi! Jeg tror derimot at det kan bli vanskelig å kjenne på at noe er fantastisk, hvis det ikke er tid til å kjenne. Nå som våren er her, og byen våkner til liv, prøver jeg å holde litt tilbake. Å skape rom for at livet kan leves. Faren ved å ha tid, er at jeg blir nødt til å kjenne på livets kompleksitet. Både det gode og det vanskelige. Å skape rom for det fantastiske, gir også rom for det som ikke er det. Men kanskje det går bra det også, og kanskje det er en del av livet?

Det er rart med disse brevene. Jeg kjenner på at det er veldig fort gjort at jeg blir opphengt i hva jeg tror de burde være. Hva jeg tenker er fornuftig å dele. At jeg får lyst til å gi det perfekte og mest reflekterte sammendraget av måneden som var. Men så prøver jeg å slippe de forventningene jeg har til meg selv, og la ordene som dukker opp her og nå komme frem. Det må ikke alltid gi mening, og det må ikke alltid sees i sammenheng. Det kan være et lite glimt av det som er. Kanskje et glimt av noe fantastisk? Kanskje et glimt av det som ikke er det? Men kanskje det er det egentlige poenget med disse skriveriene? At det gir litt rom for å tenke på livet?

Jeg synes det er ganske så fantastisk at du på den andre siden av dette brevet har tatt deg tid til å lese alle disse ordene. TAKK!

Og med det, gjenstår det bare å ønske dere alle en fantastisk mars!

Klem fra Maria

PS! Hva er fantastisk for deg? (Jeg tar gledelig imot skriverier fra deg).