10-årsjubileum i Flåm

Mitt åttende brev til deg 💌

En liten sommerhilsen fra Kjosfossen!

Her sitter en 30 år gammel dame i en liten bu, ved en stor foss. Jeg er på min tiende sesong som hulder. Det er helt utrolig hvor fort tiden har gått. Å tenke på hvor mange ganger jeg i løpet av disse årene har tatt på meg kjole og parykk, og danset til den samme sangen, er nesten svimlende. Siden min første dans i 2015 har jeg etter denne uka, vært her i 21 uker og 5 dager totalt, og danset godt over 2000 hulderdanser.

Mye har endret seg de siste 10 årene. I 2015 var jeg akkurat ferdig med mitt første år i Leeds på Northern School of Contemporary Dance. Å dra til Flåm var uhyre spennende. Å se turistene se nysgjerrig på meg og min medhulder, som ble igjen på plattformen for å klatre opp i fossen, mens turistene måtte ta toget videre, føltes litt som å være kjendis. Det gjør det for så vidt fortsatt - og spesielt i fjor da noen koreanske turister oppdaget at vi måtte være huldrene, og strømmet til for å ta bilder med oss. “Huldra! Huldra! Huldra!” hørte vi utover plattformen, i det ryktet spredde seg og flere folk strømmet til.

Tilbake i 2015 var det litt skummelt å gå inn på felleskjøkkenet til boligen i Flåm. I boligen ved stasjonen, bor huldrene, guider og andre sesong-arbeidere, når vi ikke er på jobb. Jeg husker at jeg skulle koke egg en kveld, og nærmest unnskyldte meg. Jeg tror at jeg nesten sa “får se om jeg får til dette”, mens jeg stod og ventet sjenert på at egget skulle bli ferdig, og håpet at det skulle skynde seg. Jeg husker at jeg følte meg så liten og ukjent. Mye har skjedd siden den tid.

Den første dagen jeg kom til Flåm, var den første jeg møtte en kar ved navn Jostein. Jeg ankom Flåm stasjon og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, eller hvor jeg skulle gå. Jostein satt utenfor stasjonshuset og skjønte nok at jeg var en litt rådvill og ny huldra. Han satt seg på sykkelen sin og syklet ved siden av meg opp til det gule huset (som ligger omtrent maks 100 m fra stasjonen), og viste meg veien inn til det som skulle være rommet mitt den kommende uka. Han fortalte meg at her var det bare å åpne vindu på fullt, og å skru opp både varme og varmekabler. “Flåm er selvforsynt med strøm”, forklarte han, så her var det bare å fyre opp. Han gav meg tips og råd om at det var lurt å spise og drikke masse i fossen, så vi ikke ble dehydrert. Tenk om det hadde skjedd - dehydrert i en foss med mer vann enn jeg noen gang hadde sett i mitt liv! Det hadde vært skjebnens ironi.

Jostein satt alltid i venstre hjørne av den sorte sofaen i fellesstua. Han så ofte på tv og glimtet til når vi huldrene lagde mat på kjøkkenet - hva stod på menyen i dag? Han virket alltid imponert, og sa at “Det blir veldig bra!”, selv om det han lagde selv var mye mer imponerende - satt opp mot Toro-tomatsuppe med egg. I løpet av årene ble Jostein og flere av de andre på huset vennene våre. Mennesker som vi plutselig hadde gode samtaler med. Mennesker som gjorde at jeg gledet meg skikkelig til å komme “hjem” til Flåm. Jostein reiste alltid til Tanzania hver vinter. I 2020 kom han seg ikke tilbake til sesongen på grunn av corona, og vi utvekslet meldinger. I bursdagsmeldingen hans det samme året, skrev jeg at jeg gledet meg til å se han igjen i 2021. At Flåm ikke var det samme uten. At jeg gledet meg til neste sesong, og håpet at det da ble liv i huset igjen.

Da vi kom tilbake i 2021, var gropa i den sorte sofaen dypere, og det var ingen Jostein der. Høvdingen av boligen var borte for godt. Han var ikke mer. I januar 2021 døde Jostein i Tanzania etter en tids sykdom. Mannen med visdomsordene fra sofakroken var ikke å finne mer. Sofaen stod tom, og siden har ikke livet i boligen vært helt det samme. Mye har skjedd på ti år - jeg er ikke lenger redd for å koke egg - jeg har jo tross alt vært lenger i boligen enn de fleste av de andre som nå bor der. Men savnet er nytt hvert år, og jeg hadde rett - Flåm er ikke det samme uten Jostein.

Vi har grått, ledd, skadet oss og løst noen av livets store problemer i denne lille bua ved fossen, som jeg nå sitter i. Med et knippe nydelige medhuldre, har hulderturene bistått med årlig check-in. En pause fra alt annet. Et holdepunkt. For de andre som jobber her, er jeg bare “huldra”. Det er godt. Med mine medhuldre har vi snakket om alt fra sorg, sinne, glede og forelskelse. Og vi har kastet på oss kostymene og danset i regn, sol, vind og storm. Vi har tatt imot bestillinger på ulike typer danser. Jeg har feiret 17. mai her flere ganger, og danset både lette og tunge danser.

Vi har blitt kjent med flere unike mennesker, som har blitt viktige for livet. En av dem heter Seierslund - han kan vi kalle huldras vokter. Seiers var lenge konduktør på Flåmsbana. Men han fortjener et eget brev en dag - så det får bli en annen gang, og dere kan glede dere til å bli bedre kjent med han da! Han møter vi i morgen etter jobb, og det gleder jeg meg veldig til!!

Det er mye jeg kan si om hulderlivet, og de siste ti årene. Men hvis jeg skal si en ting det ikke er tvil om, er det at det har vært med på å styrke meg som menneske.

Tiden flyr, og kanskje kommer jeg tilbake igjen til neste år? Det får tiden vise. Uansett er jeg stolt av 10 sesonger!

Jeg ønsker dere alle en en riktig god sommer videre, og så snakkes vi i august.

God hulderklem fra Maria